ingeborg2 980x650

Spanske cellotoner fra ung solist

Ingeborg Løland skal fremføre et cellostykke av en kravstor komponist på nyttårskonserten i Fredrikstad. – Jeg skal gjøre min egen versjon, samtidig som jeg respekterer komponistens ønsker, sier hun.
– Musikkstykker som er vanskelige å spille er ofte de fineste, sier Ingeborg Løland. Den seksten år gamle cellisten er blant de unge talentene som er valgt ut som solister i hver sin hjemby på Det Norske Blåseensembles nyttårskonserter. Når hun inntar scenen på Blå Grotte i Fredrikstad 11. januar, skal hun fremføre et godt eksempel på nettopp dét – et cellostykke som både er virkelig vakkert og teknisk krevende.
 
– «Requiebros» går ganske høyt noen steder, og ofte veldig fort. Det var vanskelig å gjøre det riktig da jeg begynte å øve på det, men det har blitt mye bedre, og jeg tror det kommer til å gå veldig fint på konserten. Jeg liker å utfordre meg selv ved å spille litt vanskelige stykker, og jeg har nok utviklet meg en del gjennom øvingen på dette, sier Ingeborg.
 
Spansk stemning

Stykket er skrevet av Gaspar Cassadó, som selv var cellist. Ifølge Ingeborg er dét tydelig i noteringen av «Requiebros», fordi han møysommelig har gitt instrukser til nøyaktig hvordan nettopp cellister skal fremføre det.
 
– Det virker som han var veldig redd for at de som spiller stykket ikke skal gjøre det akkurat slik han ønsket. På hver linje står det noe detaljert om hvordan det skal fremføres, og jeg tror ikke jeg har sett noen notere så nøye før, sier Ingeborg.
 
– I utgangspunktet er det jo bra, fordi jeg slipper å finne ut av så mye på egen hånd. Men jeg skal jo gjøre min egen versjon, samtidig som jeg prøver å respektere komponistens ønsker. Derfor gjør jeg noen små endringer, hovedsakelig når det gjelder å dra tempoet litt opp eller ned.
 
Ingeborg mener stykket er fullt av liv og gir tydelige assosiasjoner til Cassadós hjemland, Spania. Selv om hun er litt nervøs, tror hun publikum på nyttårskonserten kommer til å like det de hører.
 
– Jeg tror de kan forvente litt spansk stemning, og håper jeg får øvd det inn godt nok til at jeg får nok trykk i det. Klarer jeg det, blir forhåpentligvis både publikum og jeg selv fornøyde, sier hun.
 
– De som drar på nyttårskonserter med Det Norske Blåseensemble er nok ganske musikalske. Jeg blir alltid mer nervøs når det er andre musikere eller folk som kan litt om musikk i salen, da får jeg på en måte lyst til å imponere litt ekstra. Samtidig tror jeg det bare er fint å være litt nervøs, da blir jeg mer konsentrert og gjør det kanskje ekstra bra.
 
Musikalsk familie


En av grunnene til at Ingeborg har begynt å kjenne på nervene i forkant av konserten, er at hun synes tanken på å spille med et stort ensemble er litt uvant.
 
– Jeg har aldri vært med på noe så stort, og det er veldig morsomt at det blir gjort litt stas på oss som er valgt ut som solister. Det blir spesielt å stå alene med et stort og profesjonelt orkester bak meg, så jeg både gleder og gruer meg litt til å få det ansvaret, sier hun.
 
– Heldigvis kommer jeg til å ha familie i salen, det er litt betryggende.
 
Med en far som spiller bratsj og en bror som spiller fiolin, var Ingeborg vant til å ha musikk rundt seg under oppveksten.
 
– Det var faren min som meldte meg på cellotimer da jeg var omtrent syv.
– Tror du han planlegger å starte egen strykekvartett og rekruttere deg og broren din?
– Det kan virke sånn! Jeg kan i alle fall ikke huske å ha ønsket meg å spille cello selv, sier Ingeborg, som forsikrer om at hun er godt fornøyd med instrumentvalget i ettertid.
 
– For meg er celloen kanskje det aller fineste instrumentet. Den går ikke for høyt og ikke for lavt, men er akkurat passe. Jeg føler meg veldig komfortabel når jeg spiller. Det eneste negative er at det er litt upraktisk å reise med celloen. På bussen må jeg ha to seter, og jeg blir ofte stående i den smale midtgangen på toget og vente på at folk skal skjønne at de må flytte seg for at jeg skal komme frem.
l%c3%b8land2
Cellist Ingeborg Løland på øvelse ved Fredrikstad Kulturskole
OVER «KNEIKA»

Det blir en del reising med celloen, for Ingeborg deltar på talentutviklingsprogrammet TUP ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Der øver hun med lærere og andre unge talenter hun omtaler som ekstremt dyktige, og hun mener det har vært en viktig motivasjonsfaktor for at hun har hatt lyst til å fortsette å utvikle seg som cellist.
 
– Jeg tror de fleste musikere har en periode der de sliter med å motivere seg til å fortsette øvingen, og TUP har bidratt til at jeg har kommet over den kneika. Nå er jeg ganske sikker på at jeg alltid kommer til å spille på et eller annet nivå, selv om jeg ennå ikke har bestemt meg for om jeg vil satse på musikken som yrke, sier hun.
 
– Jeg må nok øve en del hvis jeg skal ha en musikkarriere, for det virker som det er veldig vanskelig å komme inn på musikkstudier med høye krav og mange søkere.
 
Ingeborg prøver å få til minst en times øving alene hver dag, i tillegg til timer ved Kulturskolen i Fredrikstad både solo og i samspill, interpretasjon og med orkester. Cellisten Hilde Sponberg Hansen har undervist henne fra hun var omtrent åtte, og ifølge Ingeborg har læreren vært en stor inspirasjonskilde for henne gjennom årene.
 
– Hun er kjempeflink, og jeg synes hun spiller utrolig fint. I tillegg er hun veldig god til å lære bort det tekniske, hvor og hvordan jeg skal spille. I det hele tatt har hun egentlig lært meg det meste jeg kan.
 
MUSIKKGLEDE UTEN PRESTASJONSPRESS

Noe av det Ingeborg setter størst pris på ved kulturskoletimene, er samholdet mellom elevene.
 
– Det er veldig koselig her, og det oppleves ikke som så veldig viktig hvor flink du er. Det er klart noen kanskje får lyst til å øve mer når de merker at andre er veldig gode, men det er ikke like konkurransepreget som det for eksempel kan være i idretten, sier hun.
 
– Jeg spilte håndball i noen år, og det var god stemning på laget vårt, men jeg tror mange som driver med idrett kan bli sure på hverandre eller håpe at noen gjør det dårlig for å få en sjanse selv. Sånn er det ikke med musikken, vi synes bare det er gøy å se at andre gjør det bra.
 
Ingeborg hadde mindre tid til celloøving da hun drev med håndball, men synes det er fint å ha vært innom en fritidsaktivitet som ikke har med musikk å gjøre.
 
– Det er mange som er flinkere enn meg, og de har kanskje fått mye igjen for å ha viet hele livet sitt til musikken og droppet andre interesser. Men jeg tror det kan være lurt å prøve andre ting iblant, slik at man ikke blir lei eller forsvinner helt inn i musikken.
 
Da hun sluttet med idrett syntes Ingeborg det ble mye morsommere å spille cello, og merket at det hjalp på motivasjonen da hun fikk mer tid til å utvikle talentet. Hun forteller at det hele tiden var planen å spille håndball så lenge det ikke gikk ut over musikken.
 
– Faren min advarte meg om at jeg kom til å få liten tid til øving da jeg hadde håndballtrening i tillegg, men jeg hadde nok fått lov til å satse på håndball i stedet for cello hvis jeg ønsket det, sier Ingeborg.
 
– Men da måtte pappa ha funnet en annen cellist til denne strykekvartetten det virker som han planlegger. Vi mangler uansett sistemann, det får bli et barnebarn eller noe sånt!

andre relaterte nyheter

hannah 980x650
Tidligmusikk
Lystig arie fra fyldig stemme
LES MER
nina gravrok 980x650
Tidligmusikk
Glitter, glamour og klassiske bravurnumre
LES MER
sigrid 980x650
Tidligmusikk
Målbevisst fløytesolist
LES MER
Det Norske Blåseensemble
Tollbugata 4-6, 1767 Halden, P.B. 122,
N-1751 Halden, Norway
TEL: +47 69 17 82 50 (09.00-15.00)
HOVEDSPONSOR:
kyncmyk lang ramme 2017